Natur langs Krutfjellvegen

Det er mangfoldet av naturtyper, villmarkspreget og ikke minst de store, øde fjellområdene som er typisk for Krutfjellvegen. Her lever plante-og dyrearter som er spesialister i å overleve under vanskelige forhold i fjellet. Videre ned mot Røsvatnet og Hattfjelldal endres naturbildet og mangfoldet øker. Langs veien opplever man vekslinger mellom høyfjell og fjellbjørkeskog, våtmarksområder, vatn og vassdrag, kulturmark og barskog.

Dyr

I disse fjellene har reindriften tradisjoner helt tilbake til 1800-tallet. I dag har Vapsten sameby og Umbyn sameby rein i grenseområdet. I tillegg går det flere hundre sau på utmarksbeite i Krutfjellet og i skogområdene ned mot Hattfjelldal. Elgen utnytter også de gode sommerbeitene langs Krutfjellvegen. Hovedområdet for elg ligger imidlertid i de store barskogområdene i Hattfjelldal som også er vinterbeiteområde for en større regional bestand. Her finnes det også rådyr, som lever et hardt liv, med snørike vintre og rovdyr. Tre av de fire store rovdyrene kan man oppleve i området. Av disse er det fast bestand av både jerv og gaupe, men ennå ingen dokumenterte ynglinger av bjørn.

Fjellreven er desverre blitt et utrydningstruet og sjeldent dyr i fjellet. På en heldig dag kan du kanskje observere den langs Krutfjellvegen, som ligger mellom to nasjonalt viktige leveområder for fjellreven: Vindelfjällens naturreservat i Sverige og Børgefjell nasjonalpark i Norge.

I de største vassdragene kan man være heldig og se både oter og i enkelte områder også bever. Det finnes også mink flere steder langs elver og større bekker.

Av smågnagere er det lemen man ser mest av i fjellet, men antallet varierer veldig fra år til år.

«I gammelt fortalte man at lemetn var lusa hass tykje. Somme skulle ha sett´n tykje mens han satt på en hengeklump i fjelle og kjemma håret sitt. Og da falt det ned på jorda fullt me´ lemet frå håret hass» O. T. Børgefjell/Samene i Susendalen

Fugler

Fjellrypa er sammen med snøspurv vanligste art i snaufjellet, mens heilo, heipiplerke og løvsanger dominerer i fjellområdet ned mot fjellbjørkeskogen, som yrer av liv i den korte sommeren. Både heipiplerke og løvsanger er, sammen med bjørkefink, også de vanligste artene der, i tillegg til sivspurv, gråsisik, blåstrupe, gjøk, grå- og rødvingetrost og selvsagt lirypa. Ved de mange våtmarksområdene finnes rødstilk, enkeltbekkasin og flere andre vadere, og på de mange vannene i fjellet kan vi være heldige og høre og se både storlom og smålom. Her finnes også toppand, svartand, havelle, kvinand og sjøorre.

Av rovfugler finnes jaktfalk, kongeørn, dvergfalk og fjellvåk. Jordugle og haukugle er de mest vanlige ugler i området. Artssammensetning og tetthet av rovfugler varierer og har spesielt sammenheng med smågnagerår. Videre ned fra fjellet lever orrfugl og storfugl, ugler, hauker, spetter og andre arter mer knyttet til større skogområder og kulturlandskapet. På myrer og innmark kan man om våren og sommeren oppleve traner.

Planter

Krutfjellvegens mange naturtyper gir en spennende og variert flora fra de mest typiske plantesamfunn i fjell og skog til mer kravfulle arter. Søker du sjeldne og spesielle planter kan du oppleve flere av disse her, ikke minst på grunn av de vekslende berggrunnsforholdene. Her finnes for eksempel flere kalk- og mineralrike lokaliteter med spennende planter. Stedvis svært lokale variasjoner i vekstvilkår kan gi overraskende sammensetninger i vegetasjonen.

I Fjellbotanisk hage i Hemavan kan man oppleve over 400 planter i sin naturlige miljø. Her finnes de fleste planter som vokser i fjellomerådet langs Krutfjellvegen.

Når du går i fjellet ser du kanskje reinrose/fjällsippa og den vakre blå bergveronika/klippveronika som finnes på kalkrike lokaliteter over tregrensen, mens fjelltjæreblom/fjällnejlika vokser på tungmetallrik grunn. Er du heldig kan du også oppdage den meget sjeldne, men noe anonyme skredarve/skrednarv.

Rødsildre/purpurbräcka, snøsoleie/fjällsmörblomma, og en spesiell art av tettegras, fjelltettegras/fjälltätört vokser på kalkrik grunn med mer utpreget snødekke om vinteren. Snøsøte/fjällgentiana har små og vakre, blå blomster, som lukker seg ved temperaturer lavere enn 10ºC.

Rosenrot er en nøysom fjellplante, tidligere ofte brukt både som nærings- og legemiddel og til og med som parfyme. Den vokser på skrinne fjellhyller så vel som på eng, fjellhei og myr, og på ekstremrike myrer kan du finne den sjeldne orkidéen lappmarihand/ lappnycklar.

Ballblom/smörbollar og rød jonsokblom/rödblära gir flotte farver i lisidene rundt fjellbjørkeskogen, og på frodig grunn i skogen vokser turt/torta, tyrihjelm/nordisk stormhatt, kvitbladtistel/ borsttistel og fjellkvann/fjällkvanne. På veien ned fra fjellet mot kulturmark og granskog øker artsmangfoldet i vegetasjonen. I Hattfjelldal er den sjeldne, og fredede orkidéen marisko/guckusko funnet i skogområder på kalkrik grunn.

Samene brukte ofte vitaminrike planter som kvann, turt og eng-/ fjellsyre som de kokte til grøt/gompe (gåampoe). Grøten kunne blandes med reinmelk og sukker og var et viktig tilskudd til kosten. Den ble ofte lagret i tørket reinvom i spesielle kjellere i forbindelse med melkeplasser og kåter i fjellet. Kjellerene var solide og dekket med never og tunge steinheller, men ble likevel ofte plyndret av jerven.

Geologi

De viktigste geologiske prosesser for området skjedde under den kaledonske fjellkjedefoldingen ved slutten av silur (ca 400 mill år siden). Da ble de fleste bergartene avsatt og delvis omdannet ved store bevegelser og foldinger av berggrunnen, som i dag hovedsakelig inneholder sedimenter av ulik omdanningsgrad i tillegg til vulkanske dag- og dypbergarter og enkelte konglomerater. Kopper finnes også i fjellet, og spor etter gull. Det er også flere sagn/fortellinger om sølvfunn.

«Torgeir på Mikkeljorden var gift med Maren fra Krutå. En gang han var på besøk hos hennes foreldre fant han en sølvstein. Han nevnte aldri hvor han hadde funnet den, men Torgeir, som var smed, vart siden kjent for at han alltid hadde sølvpenger.»

På begge sider av grensen dominerer kvarts- og kalkfyllitter og glimmerskifre, i tillegg til vulkanske bergarter. Noen vulkanske bergarter er vesentlig hardere enn de fleste andre, dominerende bergarter i området og former de karakteristiske fjellene som ruver i landskapet. Disse fjellene består av peridotitt eller ultrabasitt, som er materiale fra jordens mantel, ca 30 km ned mot jordens indre, som kom opp ved sprekker i jordskorpen under fjellkjededannelsen. I den lokale peridotitten dominerer mineralene olivin og serpentin, og i bergartgrensene finnes også talk og klebersten.

Kvarts er en spesielt motstandsdyktig bergart og finnes i mange, ofte svært vakre varianter i området. Ved Krystallhaugen (tursti) kan man ennå finne vakre bergkrystaller i restene etter tidligere utvinning fra en 100 m lang og 10 m tykk pegmatittgang eller gangfylling.

Kalkrike bergarter finnes i flere varianter i området. På svensk side er det kalkfyllitter og kalkglimmerskifer øst i Jofjellet som dominerer,mens kalkstein, dolomitt og kalkfyllitter er typiske bergarter spredt fra Famnvatnet , via Røsvatnet og mot Hattfjelldal på norsk side. Her finnes også belter med kalkspatmarmor og dolomittkonglomerat. Kalkfyllittene i Hattfjelldalområdet er lite omdannet og derfor er det mulig å finne fossiler bevart i bergarten!

Rødfarge på enkelte bergarter kan være forårsaket av en spesiell alge som lever på magnesiumholdige bergarter. Den kan observeres både på peridotittfjell og dolomitt/kalkstein.

Lagdelte foldinger i Krutfjellet. Her fra hengebrua til Grytinden.